Jacobsen - Jacob Carl Gregorius Jacobsen
Jacob Carl var en tremenning av min far Fritz Øien. Han var født i Tromsø 4. mai 1920, og døde i Tromsø 30. juni 2007 etter et langt liv på Risøya utafor Tromsø. Følgende minneord er klippet fra avisa Nordlys onsdag 26. september 2007: Minneord Jacob Carl Jacobsen,
Risøya. Så er vi kommet til september måned og trærne begynner å gulne og naturen ordner seg klar for vinteren. Det er nå gått hele tre måneder siden vi tok farvel med deg. Det var så mye som skjedde denne våren og sommeren. Tre av dere som var eldst fra yttersida gikk bort. Først din gode venn John, så Lise som du delte hverdager og helligdager med i 60 år, og den siste dagen juni fulgte du etter.
Det er litt rart å tenke på hvordan livet laget seg for deg. Din far døde bare 42 år gammel og tilbake satt din mor med en ungeflokk på fem. Det var ikke bare, bare den gang å være alenemor, så det ble nå slik at resten av familien trådte til med hjelp. Din mor lngeborg var oppvokst på Nordberg, og dit kom din bror og din yngste søster. Din far Carl Jacobsen var fra Risøya og det ble bestemt at du skulle være hos familien din der. To og et halvt år gammel kom du til Risøya og der ble du boende til du 8l år gammel flyttet til Seminaret i Tromsø. På øya den gang var det to tanter og en onkel også ho bestemor Johanna som ble din trygge klippe. Når det gjaldt skolegang ble det å dra til Melvika, der var det den gang 12 unger og en av dem var John. Det var bare måneder mellom dere og det var allerede da det gode vennskapet ble lagt. Det ble også slik at mor til John, ho Inga, nærmest ble som en reservemor å regne. Den tiden du vokste opp var det flere folk i husholdningen på Risøya. Det var også dreng og tjenestepiker og en av dem var Lise. Hun kom dit da du var fem år, og det var hun som hadde mye av ansvaret for dyrene i fjøsen og det som fulgte med utearbeidet.
Men årene gikk fort og allerede i tidlig ungdom var det hardt arbeid som preget hverdagen. Det ble fiskebåten på vinteren og ellers var det i tur og orden eggåing, dungåing, høya og bæra. Forutenom det var det båter og motorer som krevde sitt. Du drev ditt egg- og dunvær med den største omsorg, det var mye slit og mye som skulle tas hånd om. Det ble nå kan hende mange ensomme dager for deg iblant, men arbeid og hverdag krevde sitt. Det tyngste slitet var nok lokal- båten som skulle ekspederes i all slags vær, så da kaia kom i 1982 ble det jo selvfølgelig mye enklere. Det å få kai på Risøya ble nok det største fremskrittet, og det gjorde hverdagen så utrolig mye bedre for dere. Det ble jo også enklere for oss andre i familien å dra ut til øya, om så bare for ei helg. Etter hvert tok vi på Nordberg den ene delen av Bua i bruk, og det ble mange koselige turer der ute.
Etter som årene gikk ble det til slutt bare Lise og du igjen. De siste årene kan man jo si at dere var like avhengige av hverandre for å kunne være der i deres paradis. Men til slutt krevde alderen sitt, dere måtte ta den siste båtturen inn til byen, og Seminaret i Tromsø ble deres neste hjem. Vi i den nærmeste familien din er veldig takknemlig for den gode omsorgen som ble vist dere der. Når vi var på besøk hos deg, likte du å høre om alt som foregikk og ble gjort på Risøya. Du var glad og rørt når du hørte at brygga og alle de andre bygningene var malt og stelt. Det gledet deg også å høre at øya var så flittig i bruk, fra tidlig vår til langt utpå høsten. Da du ble syk og vi satt hos deg, lovet vi å gjøre vårt beste for å holde alt i hevd. Nå er det som sagt høst og det er stille ute på øya dl. Fuglene er dratt og alt som anger av vår og sommer er over. Vi vet at det kommer nye som re og da vil minnene om dere som var der en gang sitte igjen i alt det vi ser og hører.
Vi som er igjen vil takke deg for din innsats der ute øyriket ditt, og for alle gode minner. Takk fra alle oss på Nordberg.
|
